Personer i husholdninger med lavinntekt (EU-60), hele befolkningen
Denne statistikken viser antall personer som bor i lavinntektshusholdninger. Det finnes flere måter å definere lavinntekt på. I denne statistikken er lavinntektshusholdninger definert som husholdninger som har en samlet inntekt som ligger under 60 prosent av medianinntekten i befolkningen.
Statistikkens navn: Personer i husholdninger med lavinntekt
Kilde: Statistisk sentralbyrå (SSB), statistikkbanktabell 06947
Type: registerdata
Telletidspunkt: 31.12
Innhenting: fra SSBs åpne API
Definisjoner:
I Store norske leksikon er begrepet fattigdom definert slik:
Fattigdom er å ha for lite penger og materielle goder til å leve et tilfredsstillende liv. Det er vanlig å skille mellom absolutt og relativ fattigdom. Absolutt fattigdom er å ikke være i stand til å dekke fysiske primærbehov som nok mat, klær og bolig. Relativ fattigdom er at man ikke har nok midler til å delta fullt ut i det samfunnet man lever i.
For å skille fattige fra ikke-fattige trekker man en fattigdomsgrense.[1]
Begrepene «lavinntekt» og «fattigdom» brukes ofte om hverandre. I en kunnskapsoppsummering om barnefattigdom fra 2020 skriver Fløtten og Nielsen fra Fafo at «begge begrepene brukes for å betegne en situasjon der en husholdning har for lite penger eller materielle ressurser til at husholdsmedlemmene kan forventes å kunne opprettholde en gjengs levestandard».[2]
Antall personer i husholdninger med lavinntekt (EU-60) er et mål på relativ fattigdom. Mens man i målinger av absolutt fattigdom forholder seg til en fastsatt inntektsgrense, vil man i en måling av relativ fattigdom benytte det generelle inntektsnivået i landet som referanse. Antallet eller andelen personer som ligger under denne grensen er da et mål på forekomsten av relativ fattigdom i en befolkning.
Lavinntektsgrensen settes vanligvis til 50 eller 60 prosent av medianinntekten.[3] 60 prosent av medianen er da det romsligste målet på relativ fattigdom. Med en strengere definisjon, for eksempel 50 prosent, vil færre personer og husholdninger bli definert som fattige.
Medianinntekten er det inntektsbeløpet som deler en gruppe i to like store halvdeler, etter at inntekten er sortert i stigende eller synkende rekkefølge. Det vil altså være like mange personer med en inntekt over som under medianinntekten.[4] I EU-60 er det inntekt etter skatt per forbruksenhet som legges til grunn. Det er summen av husholdningens skattepliktige og skattefrie inntekter, fratrukket skatt, fordelt på antall forbruksenheter i husholdningen.
Når man skal regne ut antall forbruksenheter i en husholdning, bruker man en såkalt ekvivalensskala. En slik skala gjør det mulig å sammenligne den økonomiske velferden til husholdninger av ulik type og størrelse. Man kan da beregne hvor stor inntekt en husholdning med et gitt antall medlemmer må ha for å ha samme økonomi og levestandard som en enslig person.[5] I EUs ekvivalensskala tildeles den første voksne i husholdningen vekt lik 1 og den neste voksne vekt lik 0,5. Hvert barn får vekt lik 0,3. En husholdning på to voksne og to barn representerer da 2,1 forbruksenheter, ifølge EU-skalaen.[6] Husholdningens samlede inntekt deles så på antall forbruksenheter. Hvis resultatet ligger under 60 prosent av medianinntekten i befolkningen, har husholdningen lav inntekt i henhold til EU-60-definisjonen.
[1] Lind, Jo Thori (2017): Fattigdom (artikkel i Store norske leksikon)
[2] Barne- og familiedepartementet (2020): Like muligheter i oppveksten – Regjeringens samarbeidsstrategi for barn og ungdom i lavinntektsfamilier (2020–2023), se vedlegg 3, s. 192.
[3] SSB (2016): Økonomi og levekår for ulike lavinntektsgrupper
[4] SSB benytter medianen i stedet for gjennomsnittet som mål på det generelle inntektsnivået. Selv om gjennomsnittet gjerne er lettere å forholde seg til, er medianen et mer robust mål ettersom den i mindre grad blir påvirket av observasjoner med svært høye eller lave verdier.
[5] SSB (2016): Økonomi og levekår for ulike lavinntektsgrupper
Statistikkens navn: Personer i husholdninger med lavinntekt
Kilde: Statistisk sentralbyrå (SSB), statistikkbanktabell 06947
Type: registerdata
Telletidspunkt: 31.12
Innhenting: fra SSBs åpne API
Definisjoner:
I Store norske leksikon er begrepet fattigdom definert slik:
Fattigdom er å ha for lite penger og materielle goder til å leve et tilfredsstillende liv. Det er vanlig å skille mellom absolutt og relativ fattigdom. Absolutt fattigdom er å ikke være i stand til å dekke fysiske primærbehov som nok mat, klær og bolig. Relativ fattigdom er at man ikke har nok midler til å delta fullt ut i det samfunnet man lever i.
For å skille fattige fra ikke-fattige trekker man en fattigdomsgrense.[1]
Begrepene «lavinntekt» og «fattigdom» brukes ofte om hverandre. I en kunnskapsoppsummering om barnefattigdom fra 2020 skriver Fløtten og Nielsen fra Fafo at «begge begrepene brukes for å betegne en situasjon der en husholdning har for lite penger eller materielle ressurser til at husholdsmedlemmene kan forventes å kunne opprettholde en gjengs levestandard».[2]
Antall personer i husholdninger med lavinntekt (EU-60) er et mål på relativ fattigdom. Mens man i målinger av absolutt fattigdom forholder seg til en fastsatt inntektsgrense, vil man i en måling av relativ fattigdom benytte det generelle inntektsnivået i landet som referanse. Antallet eller andelen personer som ligger under denne grensen er da et mål på forekomsten av relativ fattigdom i en befolkning.
Lavinntektsgrensen settes vanligvis til 50 eller 60 prosent av medianinntekten.[3] 60 prosent av medianen er da det romsligste målet på relativ fattigdom. Med en strengere definisjon, for eksempel 50 prosent, vil færre personer og husholdninger bli definert som fattige.
Medianinntekten er det inntektsbeløpet som deler en gruppe i to like store halvdeler, etter at inntekten er sortert i stigende eller synkende rekkefølge. Det vil altså være like mange personer med en inntekt over som under medianinntekten.[4] I EU-60 er det inntekt etter skatt per forbruksenhet som legges til grunn. Det er summen av husholdningens skattepliktige og skattefrie inntekter, fratrukket skatt, fordelt på antall forbruksenheter i husholdningen.
Når man skal regne ut antall forbruksenheter i en husholdning, bruker man en såkalt ekvivalensskala. En slik skala gjør det mulig å sammenligne den økonomiske velferden til husholdninger av ulik type og størrelse. Man kan da beregne hvor stor inntekt en husholdning med et gitt antall medlemmer må ha for å ha samme økonomi og levestandard som en enslig person.[5] I EUs ekvivalensskala tildeles den første voksne i husholdningen vekt lik 1 og den neste voksne vekt lik 0,5. Hvert barn får vekt lik 0,3. En husholdning på to voksne og to barn representerer da 2,1 forbruksenheter, ifølge EU-skalaen.[6] Husholdningens samlede inntekt deles så på antall forbruksenheter. Hvis resultatet ligger under 60 prosent av medianinntekten i befolkningen, har husholdningen lav inntekt i henhold til EU-60-definisjonen.
[1] Lind, Jo Thori (2017): Fattigdom (artikkel i Store norske leksikon)
[2] Barne- og familiedepartementet (2020): Like muligheter i oppveksten – Regjeringens samarbeidsstrategi for barn og ungdom i lavinntektsfamilier (2020–2023), se vedlegg 3, s. 192.
[3] SSB (2016): Økonomi og levekår for ulike lavinntektsgrupper
[4] SSB benytter medianen i stedet for gjennomsnittet som mål på det generelle inntektsnivået. Selv om gjennomsnittet gjerne er lettere å forholde seg til, er medianen et mer robust mål ettersom den i mindre grad blir påvirket av observasjoner med svært høye eller lave verdier.
[5] SSB (2016): Økonomi og levekår for ulike lavinntektsgrupper